I noen år har jeg tidvis også kikket innom Amerikanske teorier innen kunsten i være "snylteren i bedriften". I grunnen artig lesning da jeg har en ganske sær humor; jeg har ikke funnet en kollega som finner de gullkorn i Dilbertstriper jeg selv ler av.
Lesningen av teoriene har vært av interesse for å forstå mer av lederutfordringer i ulike arbeidssituasjoner. Siden jeg også dyrker libralistisk filosofi og er intressert i ledelse så faller dette for meg som underholdende lesning.
I flere år har også jeg selv måte stresse ned og redusere mitt kontrollbehov og perfeksjonisme. Dette har jeg lært masse av.
For noen år tilbake lærte jeg mer av en "udugelig" ansatt som jeg ledet, enn han kunne lære av meg. Jeg fikk meg en vekker og godter meg fortsatt over lærdommen.
Vedkommende lærte meg at jeg måtte slutte å forlange det samme av andre som jeg forlangte av meg selv. Det er logisk da han ikke var rekruttert som leder og egentlig hadde et helt annet avtalegrunlag for sitt oppmøte på jobben. Det skal sies at dette var ekstrapersonell som jeg selv ikke hadde ansatt. I sitt bytteforhold av arbeidstid stilte han seg til disposisjon for ledelse med sine ferdigheter i avtalt arbeidstid.
Man klarer aldri få en motor til å yte mer enn den er konstruert til å klare. Materien har sin begrensning. Min mal for prestasjons minimum ble endret fra å være "meg selv" til å maksimere utnyttelsen av vedkommedes ferdigheter. For å gjøre historien kort, så ble denne tilnærmingen en stor suksess. Jeg kunne utnytte denne ressursen best mulig fra dens forutsetninger. Tillit ble bygget og vedkommende ble mye tryggere på seg selv og presterte bedre.
I et diskusjonsforum snappet jeg i dag opp flere tips rundt dette å prestere "godt nok".
Jeg fant temaet meget interessant og da gjerne knyttet til teorien om "snylteren" som fenomen.
Originalt sagt syntes jeg det var med tipset om å ha 80-90% ferdig produkt som målsetting for eget arbeid, fordi dette kan gjøres på halvparten av tiden satt opp mot perfeksjonismens 100% mål. Dette er mulig fordi arbeidsgiver som regel er fornøyd med 80-90% resultatet, eller ikke er i stand til å skille/ verdsette et 100% produkt. Resterende 50% arbeidstid kan da disponeres annerledes av arbeidstaker. En 100% målsetting ville tatt dobbelt så lang tid å utføre. de siste 10-20% er veldig mer krevende å utføre enn "godt nok".
- Sagt på en annen måte, kan en overkvalifisert ansatt "snylte" mer på arbeidstiden enn en som er utstyrt med mindre ferdigheter i jobben.
- Det er rimelig å anta at en dårlig kvalifisert leder med personal- ansvar ikke klarer forvente riktig produksjonsnivå for sine ansatte.
- En slik leder klarer antakeligvis ikke gi riktige individuelle lønnstilegg veiet mot forventet produksjonskvalitet på arbeid.
- Det er rimelig å anta det er en sammenheng mellom snyltere med høyt sykefravær og hvor lenge ansatte generelt holder ut i arbeidslivet.
Spillteori i praksis.
Dilbert serien visualiserer "snylteren" i praksis. Der er det også tydelig at snylteren finnes i alle ledd. Ledelsen er intet unntak. Det er nærmest en menneskelig egenskap å maksimere lykke og frihet. Frihet i et arbeidsforhold er fritid mens du får betalt for å være tilgjengelig for arbeidsgiver. I praksis er du på jobb, men utøver fritids sysseler.
- En ansatt som har stor mestringstyrke i arbeidet han skal utføre vil nok i mange settinger kunne løse arbeid mer kostnadseffektivt enn en ansatt som er nærmere kun minimumsskolert for jobben.
- Satt på spissen: Ansatte som kan dra fra jobben uten å føle seg slitne vil rimeligvis være mer ut hvilte og fornøyde med livet enn de som strever etter perfeksjonisme og anerkjennelse.
Jeg ble mektig imponert av en virkelig sliter jeg møtte i Heimevernet. Han var sjåfør og sanitetsmann og hadde ansvar for avdelingens forsyninger i camp. Kort fortalt så stod han opp midt på natta med vekking på mobilen for å hente forsyninger for avdelingen. han sov i samme telt som resten av avdelingens befal. Jeg ble etterhvert mer kjent med denne fyren, som ofte ble beordret av befalet om å hvile seg i teltet på dagtid, da han ytet så mye ekstraarbeid nattestid. Han hadde daglig en stil som var generelt "stresset" og presset på tid.
Hans hemmelighet skal jeg nå fortelle. Denne sanitetssjåføren hadde gått skole med en gammel luring som nå var alders dimmitert for godt. Jeg kjenner også denne karen privat fra ungdommen, men dette jeg nå fikk høre om han hadde jeg ikke ventet. Gammelguruen er nemlig leder i en egen større bedrift. Det hele dreier seg om godt planlagt illusjon av arbeidsmengde.
Jobben som sanitetssjåføren utførte nattestid var ikke annet enn å reise til befalsbrakka og ta seg noen røyk og kaffekopper. Den egentlige "arbeidsoppgaven" var utført på dagtid, og var gjemt unna for denne illusjonen. Han returnerte camp etter en time eller to med gjenstander, materiell eller annet og fikk senere flere gevinster av stuntet. Her dreier det seg om å slå mer enn en flue om gangen. Og gjerne gjenta illusjoner over flere dager og arbeidsøkter. Det er tydelig for enhver at dette er en egentlig stor kunst. Dette er kunst som slår beina under enhver som lever etter/ har vokst opp med working-class-hero utopia. Jeg kjenner det svir litt enda jeg nå har lært meg å smile over alle triksene man kommer over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar